”Jeg bare DIGGER den retro-looken din, ass. Den ser bare sååå jævla ekte ut! Hvor har du kjøpt de fete bootsa?” Han ser ut som en albino David Beckham med afro, stappet inn i de klærne Terje Tysland leverte på UFF i 1984. I løpet av 5 sekunder har han høylydt forfremmet meg, kongen av harry og umoderne, til moteløve midt i en klesbutikk i Oslo City. Jeg er for en gangs skyld målløs.

Hvordan forklarer jeg dette persillebladet at den ”ekte” retro-looken min skyldes at jeg ikke har endret klesstil siden Sovjet invaderte Afghanistan? Som de for øvrig begrunnet med at ”det er en tyrannisk bandittstat som truer vår sikkerhet.” Yep folkens, det er tid for en periode med gjentagelse, på godt og vondt, av fordums tider, og et besøk av Adriansen. Undertegnede har nettopp prøvd å fylle på klesskapet med et par olabukser, og oppdaget at all den gamle dritten jeg ikke har hatt hjerte til å kaste nå er på motetoppen. Kanskje jeg skulle starte garasjesalg? Gi bud! Jeg har skinnslips i selvlysende neonblått. Semskede cowboyboots og så mange hjemmestrikkede ullgensere donert av velmenende kjærlighetssorger at jeg kan konkurrere med Bondeheimen. Naglebelter, tennissokker, skinnjakker med skulderputer, utvaskete olabukser med EKTE hull og flekker av ukjent opphav. Hvor kom egentlig den greia der fra? Hva får unge jenter til å kle seg i fabrikklagde jeans som ser ut som de er gamle uteliggere med akutt leversvikt og defekt lukkemuskel? ”Akkurat nå er det diaré som er trendy, så vi produserer våre olabukser med den rette fargen av urinlekkasje og langt fremskredet Hepatitt C.”

Så hva er egentlig disse Retro-greiene? Ikke nok med at jeg må leve med at min rett til å være en umoderne, sentimental kjempebaby på vei inn i middelalderkrisen blir tatt fra meg av en flokk med schnørrvalper som tror Hubba Bubba var en pornostjerne på 80 tallet, men jeg er nødt til å gjenoppleve store deler av livet i hurtigfilm uten batterier i fjernkontrollen.

I det jeg skriver dette har jaggu The Bangles kommet sammen igjen. Det er snart 20 år siden Susanna Hoffs gikk, og kom,| som en Egypter, men dama ser ut som hun har ligget på is siden den gang. Hvor mye det har kostet, vil jeg helst slippe å vite, men hvis disse damene gjenoppdager hårspray, kommer nok Fredric Hauge & Co krypende frem fra glemselen igjen. Hver gang man gjenoppliver gamledager må det gjøres ennå mer ekstremt enn før. Tenk dere mulighetene! Da vi fikk tilbake slengbukser, måtte disse være 100 ganger verre enn på 60-70 tallet. Tenk dere da spraybuksene!!! Skal vi nå endelig ta skrittet fullt ut og bare male bena? Eller hva med hockeysveisene, de er synlige igjen… Som er høysåtene jenter hadde på hodet. Bassisten i The Bangles hadde så høyt hår at det utgjorde halvparten av kroppshøyden hennes. Tro ikke at det ikke kommer tilbake. I 1989 kunne jeg tatt gift på at ingen på planeten kunne gjenopplive slengbukser, platåsko og tettsittende høyhalsere i drittbrun akryl. 3 år senere gikk hele landet rundt og så ut som Austin Powers i bakfylla.

Vi har fått porno tilbake igjen, i en litt annen innpakning. Jeg har slitt meg gjennom Kjetil Rollnes’ bok om emnet, og føler meg litt nedslått. Jeg mener, har den godeste Rollnes tenkt å bli en slags substitutt for Leif Hagen? Tidlig på 80 tallet sendte vi Leif over til Sverige med ett solid tupp i hekken, og bestemte oss for at porno ikke lenger skulle kalles porno, men ”erotikk.” Alt ble plutselig fryktlig erotisk. Siden Cupido i siste nummer kan rapportere at mengden samleier i norske husstander har gått ned fra 3 ligg i uken til snaue 1,5 på de siste 10 årene, synes jeg det er på sin plass å filosofere litt over temaet. Cupido var i sin tid oppfinneren av ”erotikk.” Mens trauste håndjager-blader som Cats, Penthouse, Alle Menn og selvfølgelig Aktuell Rapport ble tildelt statssensur og Narve-sladd, fikk Cupido klar bane med sitt ”erotiske” innhold. Jøyemeg! Oppskriften var stort sett å droppe ”fullt kjør på Playa’n”- innholdet, og legge dialogen til en gjennomsnittlig, passe brunstig kjærlighetsnovelle, kjøpt ved kassa på supær’n. I stedet for Dollie fra Drammen på glorete papir med ræva i været i billig Hennes & Mauritz undertøy, fikk vi plutselig oppleve en revolusjon av ”erotisk Kunst” med stor K. Vi fikk svart/hvit bilder av aktmodeller med kroppsform som et smeltet stearinlys og nok hår mellom beina til at man skulle tro de hadde med seg bikkja på settet. Det samme gjaldt de såkalte gutta. Mens disse dypt erotiske karakterene simulerte sex med utvalgte stykker kunst droppet fra Høstutstillingen 1977, fikk man en sidehistorie som får selv en ihugga smellkjeft som meg til å miste pusten. Fritt sitert fra et gulnet Cupido fra begynnelsen av 90 tallet, kan jeg observere at ordet ”pikk” er blitt erstattet med ”hans bankende lanse,” og at et relativt normalt ord som ”fitte” får ny språkdrakt i ”hennes svulmende kjærlighetsblomst.” Yep, kåt nå….

Men i følge retro, er jo dette helt ut. I dag har vi gudskjelov, og takket være Kjetil Rollnes og internet, fått ett NORMALT forhold til porno. Mens vi sliter med relevante spørsmål som spisevegring, tennåringsgraviditet, kroppsfiksering og generell uvitenhet blant den oppvoksende generasjon, får vi et stykke litteratur som så til de grader normaliserer sexindustrien at alle som er foreldre akkurat nå bør løfte hodet opp fra ”Tårnfrid” livet sitt og følge litt med.

Jeg har ikke noe imot porno. Stor uttalelse fra meg, men det er et nytelsesmiddel som alle andre, og har like stor mulighet for å forsvinne som helgefylla. Poenget er nettopp det. Hvis man tenker seg all den andre dritten vi er avhengige av: Alkohol, Tobakk, Dop, Tv, Junkfood, Internet, Trening, etc... så gjelder det å få et distansert og skjerpet forhold til hele greia. Det fikser simpelthen ikke Rollnes. Han gir oss et krampepositivt innblikk i en verden hvor alle kvinner digger det de gjør, og alle menn er symboler på ”egentlig kule karer som er misforstått.” Akkurat som Onkel Leif prøvde før han i sin tid ble landsforvist….

Hva ikke lenger så unge herr Rollnes ikke klarer å ta standpunkt til, er de som ikke klarer overgangen. Han tar ikke noe standpunkt i forhold til at Crystle Chantelle, 14 år fra Lindeberg legger ut bilder av seg selv på nettet med diverse gummierte japanske husholdningsartikler stukket opp i dalstrøka innafor for å tjene en slant til partydop og klær. Han gidder ikke å uttale seg om at 16 år gamle Preben Siegfried fra Bærum tar Viagra for å klare å holde stilen til idolene fra San Fernando Valley. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde nevneverdig behov for Viagra da jeg var 16 år gammel.

Rollnes’ bok ble sluppet med brask, bram og mye positiv medieomtale, særlig fra Dagbladet, hvor mannen gir oss ganske redelige kronikker og skråblikk med jevne mellomrom. Markedsføringsmessig sett kunne det blitt en jippo like stor som da Natt&Dag i sin tid fant ut at narkotika ikke er farlig, med de nå synlige resultatene sittende i sitt eget avfall med pappbegeret i hånden i de fleste gater i norske storbyer. Dessverre hadde ikke forfatteren regnet med Retro. Det er atter en gang blitt trendy å ”si det som det er” uten å legge til hippe glam faktorer og male ting i rosa med det svarte så vidt tydelig under overflaten. En knapp måned etter at Rollnes hadde sluppet sitt hjertebarn ut over det norske folk, var boken gjenstand for en torpedering hemningsløst over hva besetningen på slagskipet Blücher opplevde under den krigen vi aldri får lov til å glemme. Lukas Moodysson, en svensk filmskaper som tidligere hadde gitt oss fantastiske og gjenkjennelige innblikk i ungdomskultur via filmer som Fucking Åmål og Tilsamans, fyrte av et nytt blinkskudd av en torpedo i filmen Lilya 4-Ever. Et så hjerteskjærende innblikk i nåværende europeisk sexhandel og porno industri at den burde ha kommet med spyposer, penicillin, kondomer og en god neve Valium for å slippe å drømme om natten. Hadde undertegnede vært sjæf, skulle filmen vært pensum i første gym på alle landets skoler. Hvis man tar i betraktning at en drøy 80% av dagens groteske ”ta-meg-i-åpninger-som-ikke-er-oppdaget-ennå” stjerner i Rollnes’ koselige lille fagforening er økonomiske flyktninger fra bak det forhenværende jernteppet, og at Moodysson selv uttalte at han ønsket han hadde evnen til å gjøre filmen mer realistisk, er det kanskje ikke så rart at Rollnes’ bok diskret forsvant fra utstillingsvinduene til bokhandlerne et par dager etter filmens premiere. Nok er nok. Usj, denne ble alt for lang…

Det observeres at rock med mye roll er blitt hipt igjen. Egentlig burde jeg være glad, men det etterlater en litt bittersøt smak i kjeften når små forretter med sprett både her og der vakler ned B-veien med Iron Maiden eller AC/DC på t-skjorten. Jeg minnes et langt rukkleverk av en fyr med håret nedpå ræva som prøvde å sette på over nevnte band på fest, og fikk maks 20 sekunder i solen før hønseracet fant fram Prince eller Duran Duran og at deres versjon av fest var mer ”Purple Rain” enn ”What Doya Do For Money Honey?” Hva gjør man egentlig dag? Skrur av Mayhem eller Dimmu Borgir som gutta setter på for å sette på noe rolig Motörhead?

Det kan også observeres at det ikke tok mer enn knapt to og et halvt år før man begynte å mimre over 90 tallet. Et par venner av meg klarte faktisk å havne på ”90-talls party” på Blindern for kort tid siden. Er det mulig? Hvor krampe er det mulig å bli? Hvordan foregår egentlig en slik greie? Det mest identitetsløse tiåret i popkulturens historie kan da neppe være noe å mimre over? Selvfølgelig tar jeg feil. Helt feil. Nå som vi opplever en oppblomstring av alt som var retro og var verdt å gjøre narr av i forrige tiår, er det selvfølgelig naturlig å savne det som er borte. ”Jeg inviterer hermed til 90-talls party! Ikke vask håret på en uke, ta på deg batikk t-skjorten du bruker som gulvfille, kall deg ”trendforsker” eller ”it-motivatør” og kom! Vi kan kose oss med å knaske piller, høre på den musikalske versjonen av klystér, danse som laboratoriedyr med bleieutslett, stappe 4-tomms spiker gjennom vitale kroppsdeler og sitte rundt og ikke mene noenting eller diskutere klær fra Benetton. Festen begynner 23:00, men ingen gidder å komme før 02:00.”

Retro ligger i blodet. Alt var så mye bedre før! Vi har selektive minner når det gjelder fordums tid, om det var 15 år siden eller i går. Vi lærer ikke av alt det negative som var, vi suger som vampyrer på det positive. I det våren ble avlyst og jeg vakler sveiseblind ut i sommeren, er det artig å observere at vi skal i gang med en ny ”kjøpefest” fordi noen skrotnisser i Den Norske Grisebank forteller media at renten kan komme helt ned til 3,5 prosent. Selvfølgelig! LØØØØP OG KJØØØØP! Den kommer helt sikkert aldri til å gå opp igjen!

En av de tingene som er mest Retro er internet. Her er det åpenbart at folk har en lærekurve med samme stigning som Nederland. I 10 år har dette mediet vært en del av hverdagen på godt og vondt. Lykkelig uvitende er den som aldri har logget på, akkurat som de som ikke har mobiltelefon. Ting gjentar seg selv via nye medier. På 80 tallet ga folk pengene sine til Ole Christian Bach og andre veltalende visjonære, selv etter media hadde dekket svindelen med pyramidespill og lånesnusk i det vide og det brede. I dag, 10 år etter at internet ble et utslett på vår hverdag, er det med en følelse av uvirkelighet at man de siste ukene observerer at 2 kvinner fra henholdsvis Bergen og Bjørkelangen har kjørt seg selv inn i økonomisk ruin på grunn av såkalte Nigeria-mails. Dette kalles naturlig seleksjon, og burde vært dekket av grunnloven. Hvis du er så til de grader på Vikingarna-konsert mentalt at du låner en kjapp mill for å sette den inn på en ukjent bankkonto på Tonga-øyene fordi Doktor Ali Bancherot N’Fookjo lover deg 40% av skattene til den landsforviste kannibalhøvdingen og frihetskjemperen N’Longo Blojab, bør du etter undertegnedes mening få en tatovering på en lett synlig kroppsdel hvor det står ”lyset er på men ingen er hjemme!” på 10 forskjellige språk. Dette burde være pensum på skolen. Internet-visdom burde være et eget fag! Du skulle faen ikke fått lov til å ta examen artium hvis du noensinne i alderen 16 til 18 år hadde trykket på en link hvor det står ”Prinsesse Madde i heftig anal action.” Eller hva med å motta en exe. fil fra en adresse som kaller seg support@microsoft.fett som heter ”Dead Cool Screensaver” og faktisk starte programmet? Eh EH?????? Tilbake til barneskolen, pronto! Jeg kaster tankene tilbake til den gang internet var for mistilpassete ”for-sent-i-køen-til-hormonbanken” gutter og mobiltelefoner fortsatt var så store som likkister. Med det minnet kan jeg komme med følgende Retro observasjon: Hvis en av mine venner eller (hovedsakelig) venninner videresender en mail til av typen ”Nokia gir bort gratis mobiltelefoner!” eller ”Send denne videre til hele adresseboken din, og du kjøper et par støttehjul til enbente krigsveteraner i den Sveitsiske marine!” så kommer jeg til å sende deres personalia til avsenderen av den neste Nigeria-mailen jeg mottar. Internet er blitt så gammelt at det får faenmeg være grenser for Retro!

Med dette ønsker jeg dere velkommen til sommeren. Jeg kjører Retro, siden jeg nå har blitt så hipp. Jeg tar på meg mine boots, mine ”rompe, hva er det?” olabukser og mitt bredeste smil og drar på Sweden Rock Festival. Der spiller det kun band som i sin tid ga min mor fråde om kjeften, for tidlig menopause og blå resept. I dag er selvfølgelig hun også blitt Retro, så hun sender med meg ferdigpakket mat, litt børst og et ønske om å være der selv.

God Retrosommer!

Adriansen